Danser på sandstein #6

Torsdag: Lyden av Rum Village

En typisk morgen starter med et infernalsk hanekor, der det helt tydelig går prestisje i å være den mest høylytte hanen i byen. Eselet hos naboen lar seg inspirere og setter i, det også – kanskje ønsker den selv å være hane. Dette egger selvfølgelig opp hundene, og det er også det værste av alt; først bragt i vrede, eier de ingen hemninger. De bjeffer, uler, klynker og gyver løs på esel, kameler og ikke minst hverandre.

Hundeglammet sprer seg som en epidemi, og nå minner byen mer om en slagmark. Dette blir for mye for deres herrer – de har nå fått nok. Søvndrukne menn med morske blikk vagger ut av hus og hytte; de veiver med knyttede never og skjeller etter beste evne. Fungerer ikke dette, begynner det straks å fly både sko, planker, bildeler og ymse husholdningsremedier, etter de firbeinte – en dag, så jeg et gedigent jernspett komme som et illsint jagerfly, fra andre siden av tunet, men det gikk klar av målet. Da ble det stilt.

«Børge?», spør Aslak, og kommer inn i hagen.

«Ja?», svarer Børge, mens han sorterer sikringsutstyr på det flislagte golvet.

«Æ trur æ har funne ei god hviledagsaktivitet: han Ibrahim ska ut i ørkena med jeepen, på tur me non andre turista, og vi kunne værra me vess vi ville.»

Aslak drar en hånd gjennom skjegget.

«Trur æ ska bli med», fortsetter han. «Værra me, noen?»

«Hadde vore kult det», svarer Børge.

«Vi e sikkert tebake før Johannes og Henrik kjem hit te Rum også», sier Aslak – fem turkamerater blir nemlig til sju i dag.

fullsizeoutput_214c.jpeg
Orden på utstyret er alfa og omega!

Jeg sitter på min faste plass – stolen i solen – og lener meg inntil den hvite murveggen; soveposen har jeg trukket godt oppunder armene; en kopp kaffe har jeg i den ene hånda og Harry Potter: The Chamber of Secrets i den andre.

«Noen som er gira på å klatre i dag?», spør jeg, fra romanens indre.

«Jeg kunde godt tenke meg at klatre», svarer David. 

«Nice! Flekk fram klatreføreren, så finner vi noe.» Etter kort tid, finner vi Catfish Corner, ei tre-lengders rute på Jebel Umm al Ishrin; den skal visst være spesielt fin. Saken er avgjort – dit skal vi!

Torsdag kveld: Anbefales!

Dritbra rute. David gikk de to første lengdene, der jeg fulgte, men han måtte gi tapt på tredje. Børge vil prøve den han også – i morgen.

Fredag: Kampen mot Catfish Corner

«Klar?», spør David, og gjør en siste selvsjekk av sele og taubrems.

Børge puster dypt og fester blikket på Catfish Corner.

«Ja, æ e klar», svarer han, og starter.

Han kommer seg greit opp første taulengde, og rigger anker og tau til oss på bakken. Vi bruker ett par jumars for å komme oss opp til ham – ikke noe klatring på oss; vi er støtteapparat i  dag.   

Børge går i gang på andre taulengde. Han gjør den ene gode fingerlokken etter den andre, og skviser skoa inn i risset der hjørnet blir glattere og mangelen på brukbare fottak melder seg.

fullsizeoutput_247a.jpeg
Kampen mot Catfish Corner.

«Stille og rolig nå, Børge», sier David. «Det er masse å stå på», fortsetter han i et forsøk på å oppmuntre Børge, for fottak finnes ikke lenger, og han må ut så bredt med beina at vi tror vi hører buksesømmene gi etter.

«Aaaargh!», kommer det illevarslende der ovenfra.

«Kom igen nu!», roper David.

Børge er i det hardeste partiet, der hvor risset smalner og sikringene blir små. Den svarte steinen glinser blank og spottende i solsteiken. Et titalls ravner sirkler over oss, men vi velger å ikke tillegge denne gest noen mørk profeti.

«Oourgh!», utbryter Børge, og puster som et damplokomotiv, men får endelig satt en brukbar sikring.

«Stå på no, det er kort igen!», roper David.

Børge øker tempoet og forsvinner rundt en kant. Det har gått 40 minutter siden han starta på denne taulengden, kanskje 50 minutter også – jeg har mista begrepet om tid.

«Wo-hooo!», ropes det ovenfra.

«Jaaa!», jubler David og jeg i kor.

Børge kommer til syne på hylla der oppe, blank av svette. «Standplass!»

«Det var jammen på tide du kom deg opp», roper David ertende.

«Fineste single-pitchen æ har klatra», sier Børge, med et glis til ansikt.

På toppen av det hele, gjør Børge den tredje og siste taulengden.

«Det var imponerende», sier jeg, «men nå er det best vi kommer oss ned til Rum igjen, for jeg kjente nettopp en regndråpe. Er ikke særlig gira på å bli hengende her i regnvær.»

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s